скачать книгу бесплатно
Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке
Сигрид Унсет
Чтение в оригинале (Каро)Klassisk litteratur
Историческая трилогия «Кристин, дочь Лавранса» принесла норвежской писательнице Сигрид Унсет Нобелевскую премию по литературе. Эта увлекательная семейная сага, написанная почти 100 лет назад, останется востребованной всегда, так как в ней есть всё, из чего состоит человеческая жизнь в любую эпоху: любовь и ненависть, верность и измена, мужество и страх, вера и отчаяние. Но главенствует в истории все же любовь.
Повествование охватывает жизненный путь смелой Кристин, связавшей свою судьбу с рыцарем Эрландом. Помимо динамичного сюжета книга поражает воображение детальным и исторически верным описанием средневековой Норвегии.
Перед вами первая часть трилогии («Венец»), рассказывающая о детстве, юности и замужестве главной героини. Предлагаем читателям насладиться этим литературным шедевром на языке оригинала.
Sigrid Undset "Kristin Lavransdatter. Kransen"
KRANSEN
I. Jørundgård
I
Ved skiftet etter Ivar unge Gjesling på Sundbu i året 1306 kom hans jordegods i Sil til datteren Ragnfrid og hennes husbond Lavrans Bjørgulfssøn. De hadde før bodd på hans gård Skog i Follo nær ved Oslo, men nu flyttet de til Jørundgård øverst på Silsvollene.
Lavrans var av den slekt som her i landet ble kalt Lagmannssønnene. Den kom inn fra Sverige med hin Laurentius Østgøtalagmann som tok Bjelbojarlens søster jomfru Bengta ut av Vreta kloster og rømte til Norge med henne. Herr Laurentius var hos kong Håkon den gamle og ble meget yndet av ham; kongen gav ham gården Skog. Men da han hadde vært her i landet i åtte år, døde han av sott, og enken, Folkungedatteren, som folk i Norge kalte kongsdatter, for hjem og forlikte seg med sine frender. Hun ble siden rikt gift i et annet land. Hun og herr Laurentius hadde ikke barn sammen, og så arvet Laurentius’ bror Ketil Skog. Han var farfar til Lavrans Bjørgulfssøn.
Lavrans var blitt gift i ung alder; han var bare åtteogtyve år ved den tid han kom til Sil, og tre år yngre enn sin hustru. Som fremvokstring hadde han vært ved hirden og hadde nytt av en god oppfostring; men etter sitt giftermål ble han boende i ro på sin gård, ti Ragnfrid var noe underlig og tungsindig og trivdes ikke mellom folket sør i landet. Etter at hun hadde hatt den vanskjebne å miste tre småsønner i vuggen, ble hun rent folkesky. Det var da meget for at hustruen skulle komme nærmere til sine frender og kjenninger at Lavrans flyttet til Gudbrandsdalen. De hadde da de kom dit, ett barn i live, en liten mø som het Kristin.
Men da de festet bo på Jørundgård, levde de mest like stille der og holdt seg svært meget for seg selv; det syntes ikke som om Ragnfrid brydde seg stort om frendene sine, ti hun så dem ikke oftere enn hun måtte for sømmelighets skyld. Dette kom noe av at Lavrans og Ragnfrid var særskilt fromme og gudfryktige mennesker som flittig søkte til kirken, gjerne herberget Guds tjenere og folk som for i kirkens ærender eller pilegrimer, når de for oppover dalen til Nidaros, og de viste sin sogneprest – han var deres nærmeste nabo og bodde på Romundgård – den største aktelse. Men ellers syntes folk der i dalen at gudsveldet kostet dem dyrt nok i tiender, gods og penger, så de mente de trengte ikke drive så hardt med faste bønner eller trekke til huse prester og munker, uten det var bruk for dem.
Ellers var Jørundgårdsfolket meget aktet og også vel likt, mest Lavrans, ti han var kjent som en sterk og modig mann, men fredsæl, stillfarende og rettsindig, jevn i sin ferd, men høvisk av vesen, en særskilt dyktig gårdbruker og en stor veidemann, særlig jaget han hissig på ulv og bjørn og allslags skadedyr. Han samlet på få år meget jord under sine hender, men han var en god og hjelpsom husbond mot sine leilendinger.
Ragnfrid så folk så lite til at de snart sluttet med å snakke større om henne. Den første tid etter hun var kommet hjem til dalen, hadde mange undret seg, ti de mintes henne fra den tid hun gikk hjemme på Sundbu. Vakker hadde hun aldri vært, men da hadde hun sett god og glad ut; nu hadde hun skjemt seg så meget at en godt kunne tro hun var ti og ikke tre år eldre enn mannen. Folk syntes da hun tok dette med barna urimelig tungt, for ellers hadde hun det dog i alle måter bedre enn de fleste koner – hun satt i stor velstand og anseelse, og hun levde godt med mannen, såvidt folk kunne se: ikke holdt Lavrans seg til andre kvinner, han rådførte seg meget med henne i alle saker, og han sa henne ikke et umildt ord, enten han var edru eller drukken. Hun var da heller ikke eldre enn at hun kunne få mange barn ennu, om Gud ville unne henne det.
De hadde noe vanskelig for å få unge folk i tjenesten på Jørundgård fordi husmoren hadde dette tunge sinn, og fordi de holdt alle faster så strengt. Ellers levde folk godt der i gården, og det falt sjelden onde ord eller refselser; både Lavrans og Ragnfrid gikk også selv foran i alt arbeide. Mannen var også gladlynt på sin måte og kunne være med i en dans eller synge fore, når ungdommen lekte om våkenettene på kirkebakken. Men det var dog helst eldre mennesker som søkte seg til Jørundgård; disse likte seg godt og ble lenge.
Da barnet Kristin var syv år gammel, hendte det en gang at hun skulle få følge med sin far opp på seteren deres.
Det var en vakker morgen litt frem på sommeren, Kristin stod i loftet, der de sov nu sommertiden; hun så solen skinte ute, og hun hørte sin far og mennene snakke nede i tunet – da gledet hun seg slik at hun ikke kunne stå stille mens moren kledde på henne, men hoppet og sprang mellom hvert plagg som ble trukket på henne. Hun hadde aldri før vært oppe på fjellene, men bare over rosten til Vågå, når hun fikk være med og gjeste sine morsfrender på Sundbu, og så i de nærmeste skogene med moren og husfolkene, når de gikk ut og plukket bær, som Ragnfrid satte på tyntølet sitt. Hun laget også en sur mask av tyttebær og tranebær som hun spiste til brødet istedenfor smør i langfastene.
Moren viklet opp Kristins lange, gule hår og bandt det inn i den gamle, blå luen hennes, kysset så datteren på kinnet, og Kristin sprang ned til sin far. Lavrans satt i sadelen allerede; han løftet henne opp bak seg, hvor hun hadde lagt sammen sin kappe som en pute på hestens lend. Der fikk Kristin sitte overskrevs og holde i hans belte. Så ropte de levvel til moren, men hun kom løpende ned fra svalen med Kristins hettekåpe, gav den til Lavrans og bad ham vokte barnet vel.
Solen skinte, men det hadde regnet sterkt om natten, så bekkene sprutet og sang alle steder nedover liene, og skoddedottene drev under fjellsidene. Men over kammen seg hvite godværsskyer opp i den blå luft, og Lavrans og mennene hans snakket om at det ble nok en het dag når det led utpå. Lavrans hadde fire svenner med seg, og de var alle vel væpnede, for det lå på denne tid mange slags underlige folk inne i fjellet – enda de var så mange og de skulle så kort innpå at det var urimelig de skulle fornemme noe til slikt. Kristin var glad i alle svennene; de tre var noe eldre menn, men den fjerde, Arne Gyrdssøn fra Finsbrekken, var en halvvoksen gutt, og han var Kristins beste venn; han red nærmest etter Lavrans og henne, for det var han som skulle si henne fra om alt de så etter veien, der de for.
De red mellom husene på Romundgård og vekslet hilsninger med Eirik prest. Han stod ute og skjentes med datteren sin – hun styrte huset for ham – om en spinning nyfarvet garn hun hadde glemt hengende ute dagen før; nu var den blitt skjemt av regnet.
På bakken ovenfor prestegården lå kirken, den var ikke stor, men fin, vakker og velholdt og frisktjæret. Ved korset utenfor kirkegårdsgrinden strøk Lavrans og hans menn hattene av og bøyde hodene; så snudde faren seg i sadelen, og han og Kristin vinket ned til moren som de kunne se ute på vollen foran gården hjemme; hun viftet til dem med en snipp av sitt hodelin.
Her på kirkebakken og i kirkegården pleide Kristin å leke nesten hver dag; men idag hun skulle ut og fare så langt, syntes barnet at det kjente syn av hjemmet og bygden var helt nytt og merkelig. Husklyngene på Jørundgård var likesom blitt mindre og gråere, der de lå nede på flaten, inntun og uttun. Elven vant seg blank utover, og dalen vidde seg med de brede, grønne voller og myrer i bunnen, og gårder med aker og eng oppetter liene under de grå og stupbratte fjellsider.
Langt nedenfor der hvor fjellene gikk sammen og stengte, visste Kristin at Loptsgård lå. Der bodde Sigurd og Jon, to gamle menn med hvitt skjegg; de skulle alltid leke og skjemte med henne når de kom til Jørundgård. Jon var hun glad i, for han skar ut de vakreste dyr i tre til henne, og hun hadde engang fått et fingergull av ham. Men sist han var hos dem, ved hvitsøndagstide, da hadde han hatt med seg til henne en ridder som var skåret så vakkert og malt så vel at Kristin syntes hun hadde aldri fått gildere gave. Hun måtte ha ham med seg i sengen hver eneste natt, men om morgenen når hun våknet, stod ridderen på trinnet foran sengen, der hvor hun lå med foreldrene. Faren sa han sprang opp ved første hanegal, men Kristin skjønte nok at moren tok ham vekk når hun sovnet, for hun hadde hørt henne si han var så hard og vond hvis de fikk ham under seg om natten. – Sigurd av Loptsgård var Kristin redd for og likte ikke at han tok henne på kneet, for han pleide si at når hun ble mannvoksen, skulle han sove i armene hennes. Han hadde levd over to koner og sa selv han skulle nok leve over den tredje og; så kunne Kristin bli den fjerde. Men når hun gråt for det, lo Lavrans, og sa han trodde ikke Margit ville gi opp ånden så snart, men skulle det nu gå så ille og kom Sigurd på beiling, så skulle han få nei, hun trengte ikke være redd for annet.
Et bueskudd nord for kirken omtrent lå ved veien en stor stenblokk, og omkring den var det en tett lund av bjerketrær og osp. Der pleide de leke kirke, og Tomas, den yngste dattersønnen til Eirik prest, stod opp og messet etter sin morfar, kostet med vievann og døpte når det lå regnvann i gropene på stenen. Men høsten før hadde det hendt engang at de kom ille ut. Først hadde Tomas viet sammen henne og Arne – Arne var ikke eldre enn det hendte han ble med barna og lekte, når han kunne slippe til det. Siden fanget Arne en grisunge som gikk der, og den bar de til dåpen. Tomas salvet den med gjørme, dyppet den i et vannhull og hermet etter sin morfar, sang på latin og skjente for de ofret ikke nok – da lo barna, for de hadde hørt de voksne snakke om Eiriks umåtelige pengegriskhet. Og jo mer de lo, jo verre ble Tomas til å finne på; så sa han at dette barnet var avlet i langfasten, og de skulle bøte til presten og kirken for sin synd. Da lo de store guttene så de skrek, men Kristin ble så skamfull at hun var på gråten, der hun stod med grisungen i fanget. Og mens de holdt på med dette, så bar det ikke bedre til enn at Eirik selv kom ridende hjemover fra sognebud. Da han skjønte hva ungene hadde for seg, sprang han av hesten, rakte de hellige kar til Bentein, den eldste dattersønnen, som var med ham, så brått at Bentein nær hadde tapt sølvduen med Guds legeme i bakken; presten for inn mellom barna og dengte så mange som han kunne få fatt i. Kristin mistet grisungen, og den for skrikende nedover veien med dåpskledet slepende etter seg, så prestens hester stod på bakbenene av redsel; presten ristet også henne så hun falt, og han støtte til henne med foten så hun hadde vondt i hoften mange dager etter. Da mente Lavrans, da han hørte om dette, at Eirik dog hadde vært for streng mot Kristin, siden hun var så liten. Han sa han ville tale med presten om dette, men Ragnfrid bad ham ikke gjøre det, for barnet hadde ikke fått annet enn det hun hadde forskyldt når hun var med på en slik bespottelig lek. Så nevnte ikke Lavrans videre om saken, men han gav Arne de verste hugg gutten noentid hadde fått.
Derfor, da de red forbi stenen, nappet Arne i Kristins erme. Si noe torde han ikke for Lavrans, men han skar ansikt, smilte og klappet seg på enden. Men Kristin bøyde skamfull hodet.
Veien tok inn i tett skog. De red under Hammerås; dalen ble trang og mørk, og elvegnyet hørtes sterkere og barskere – når de så et glimt av Lågen, gikk den isgrønn med hvitt skum mellom bratte stenvegger. Fjellet var svart av skog på begge sider av dalen; det var mørkt og stygt og trangt i rosten, og det gufset kaldt. De red over kloppen over Roståen, og snart så de broen over elven nede i dalen. I en høl litt nedenfor broen bodde en nøkk; Arne ville fortelle Kristin om det, men Lavrans bød strengt gutten å tie med slik snakk her i skogen. Og da de kom til broen, sprang han av hesten og leide den over ved bislet, mens han holdt barnet om livet med den annen arm.
På den annen side av elven bar en ridesti steilt opp i høyden, så mennene stod av hestene og gikk, men faren løftet Kristin frem i sadelen så hun kunne holde i sadelbuen, og så fikk hun ri Gullsveinen alene.
Nye grånuter og blåkoller med snestriper på løftet seg over fjellsidene ettersom de kom høyere opp, og nu skimtet Kristin mellom trærne glimt av bygden nord for rosten, og Arne pekte og sa hva de gårdene het som de kunne skjelne.
Høyt oppe i lien kom de til en liten heim. De stanset ved skigarden; Lavrans hauket, og ropet ble ved å klinge igjen og igjen mellom fjellene. To menn kom springende nedover mellom de små åkerlapper. Det var begge sønnene i stuen. De var dyktige tjærebrennere, og Lavrans skulle tinge dem til å brenne for seg. Deres mor kom etter med en stor bolle kjellermelk, ti det var blitt en varm dag, slik som mennene hadde ventet.
«Jeg så du hadde datteren din med deg,» sa hun, da hun hadde hilst, «jeg tykte jeg måtte da se henne. Du får løse av henne huen; de sier hun skal ha slikt fagert hår.»
Lavrans gjorde som konen bad, og Kristins hår falt ned over henne like til sadelen. Det var tykt og gult som moden hvete. Isrid, konen, tok i det og sa:
«Ja nu ser jeg ryktet har ikke sagt for store ord om denne lille møen din – en liljeros er hun og ser ut som et riddermanns barn. Milde øyne har hun og – hun ligner på deg og ikke på Gjeslingene. Gud unne deg glede av henne, Lavrans Bjørgulfssøn! Og Gullsveinen rider du så strak som en hovmann,» skjemtet hun og holdt bollen, mens Kristin drakk.
Barnet rødmet av glede, for hun visste vel at faren var holdt for den vakreste mann vidt omkring, og han så ut som en ridder, der han stod mellom mennene sine, enda han var kledd mest på bondevis, slik han brukte det hjemme til daglig. Han bar en temmelig vid og kort kofte av grønnfarvet vadmel, åpen i halsen så skjorten vistes; ellers hadde han hoser og sko av ufarvet lær og på hodet en gammeldags, bredbremmet ullhatt. Av smykker bar han bare en glatt sølvspenne i beltet og en liten sølje i skjortelinningen; dessuten vistes i halsen litt av en gyllen halskjede. Den bar Lavrans alltid, og i den hang et gullkors, satt med store bergkrystaller; det var til å åpne, og deri lå litt av den hellige fru Elin av Skøvdes likklede og hår, ti Lagmannssønnene regnet sin ætt fra en av denne salige kvinnes døtre. Men når Lavrans var på skogen eller gikk over sitt arbeide, pleide han å stikke korset inn på bare barmen for ikke å miste det.
Men han så i sine grove hjemmeklær mere velbyrdig ut enn mangen ridder og hirdmann i gjestebudsdrakten. Han var meget vakkert vokst, høy, herdebred og hoftesmal; hodet var lite og satt vakkert på halsen, og han hadde smukke, litt langaktige ansiktsdrag – tilpass fyldige kinner, vakkert rundet hake og veldannet munn. Av lett var han lys med frisk ansiktsfarve, grå øyne og tykt, glatt og silkegult hår.
Han ble stående og snakke med Isrid om hennes saker, spurte også til Tordis, Isrids frendekone, som stelte på Jørundgårds seter denne sommeren. Hun hadde nyss fått et barn; Isrid ventet bare på leilighet til å få sikkert følge gjennom skogen, så skulle hun bære gutten ned og få ham kristnet. Lavrans sa da hun fikk bli med dem oppover: han skulle ned igjen neste kveld, og det kunne være godt og trygt for henne at det var så mange menn med henne og det hedenske barnet.
Isrid takket: «Sant å si så er det nu dette jeg har ventet på. Vi vet det, vi fattige folk her oppe under heien, at du gjør oss et vennskapsstykke om du kan det, når du kommer hit.» Hun sprang oppover for å hente et knytte og en kåpe.
Det var slik at Lavrans likte seg vel mellom disse småmenn som satt på rydninger og bygselplasser høyt i utkanten av bygden; hos dem var han alltid glad og skjemtsom. Med dem talte han om skogsdyrenes ferden og renen innpå viddene, om alt det skrømt som rører seg på slike steder. Og han stod dem bi med råd og dåd og håndsrekning, så til deres syke bufe, fulgte dem i smien og på tømmermannsarbeide – ja, la stundom sine svære krefter til, når de skulle bryte opp de verste stener eller røtter. Derfor hilste disse mennesker alltid med glede Lavrans Bjørgulfssøn og Gullsveinen, den store, røde hingsten han red på. Det var et vakkert dyr med blankt skinn, hvit man og hale og lyse øyne – sterkt og djervt så det gikk ry av det i bygdene, men mot Lavrans var hingsten blid som et lam, og han brukte å si, han hadde den så kjær som en yngre bror.
Det første ærendet Lavrans hadde, var at han skulle se til varden på Heimhaugen. For i de harde ufredstider for hundre år siden eller mere hadde bøndene noen steder oppetter dalene bygd varder på fjellene, lignende vetene i skibredene langs kysten, men disse vardene i dalene hørte ikke under landevernet. Bondegildene holdt dem istand, og brødrene skiftet om å røkte dem.
Da de kom til den første seteren, slapp Lavrans alle hestene uten kløvhesten inn på løkken der, og nu tok de en steil gangsti oppover. Det var ikke lenge før det ble grissent mellom trærne. Store furuer stod døde og hvite som ben innpå myrene – og nu så Kristin nakne grånuter dukke opp mot himmelen alle vegne. De steg i ur lange stykker, og sommetider rant det bekk i stien, så faren måtte bære henne. Vinden tok godt og friskt her oppe, og det var svart av bær i lyngen, men Lavrans sa, de kunne ikke stanse nu og plukke. Arne sprang snart først og snart sist, rev av bærris til henne og nevnte hvis seter det var de så nedenfor seg i skogen – for det var skog over hele Høvringsvangen den tiden.
Og nu var de under den siste runde og nakne kollen og så de svære tømmerreis mot luften og vakthytten i le under en berghammer.
Da de kom opp over kanten, for vinden imot dem og slo i deres klær – så Kristin syntes det var som noe levende som bodde heroppe, møtte dem og hilste. Det blåste og det blafret, mens hun med Arne gikk fremover moseflakene. Barna satte seg ytterlig på en pynt, og Kristin stirret storøyd – aldri hadde hun tenkt seg at verden var så vid og stor.
Det var skoglodne fjellvidder under henne overalt; dalen var bare som et søkk mellom de svære fjell, og sidedalene var enda mindre søkk; det var mange slike, men enda ble det lite av daler og meget av fjell. Alle vegne raget grånuter, gulflammede av lav, opp over skogteppet, og langt ut mot himmelbrynet stod blåfjell med hvite blikker av sne og blandet seg for øyet med de gråblå og hvitblanke sommerskyer. Men i nordøst, nær ved – like bortom seterskogen – lå en klynge veldige stenblå koller med skav av nysne nedetter sidene. Kristin kunne skjønne dette var Rånekampene som hun hadde hørt om, for de lignet da gjørlig en flokk svære råner som gikk innover og vendte baken mot bygden. Enda sa Arne at det var en halv dags ritt bare inntil dem.
Kristin hadde trodd at bare hun kom opp over toppen av heimfjellene, så skulle hun sett ned i en annen bygd lik deres egen med bygde gårder og bøer, og det sakk så rart i henne da hun så det var så langt imellom de steder hvor folk bodde. Hun så de små gule og grønne flekkene nede i dalbunnen og de bitte små lysningene med grå husprikker på i fjellskogen; hun begynte å telle dem, men da hun hadde regnet tre tylfter, klarte hun ikke å holde rede på det lenger. Og enda var menneskenes bo bare som ingenting i ødet.
Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun ble redd, for ingen visste tall på dem, men det måtte være mangfoldig flere av dem enn av kristne mennesker. Da ropte hun høyt på sin far, men han hørte henne ikke i blesten heroppe – han og svennene holdt på å velte store stener oppfor svaet for å støtte med dem om tømmerstokkene i reiset.
Men Isrid kom bort til barna og viste Kristin hvor Vågå vestfjell var. Og Arne pekte ut Gråfjellet, hvor folk fra bygdene tok renen i gruber og kongens falkefengere lå i stenboder. Det arbeidet tenkte Arne selv på å gi seg til – men da ville han også lære å avrette fuglene til jakt – og han løftet armene som om han kastet høken ut.
Isrid rystet på hodet.
«Det er et stygt liv det, Arne Gyrdssøn – det ble en stor sorg for mor din, skulle du bli falkefenger, gutt. Der kan ingen mann berge seg innpå der, uten han gir seg i stallbroderlag både med de verste mennesker og med dem som er verre enda.»
Lavrans var kommet borttil og hadde hørt det siste:
«Ja,» sier han, «det er nok mere enn ett bol innpå der, som hverken svarer skylder eller tiende —»
«Ja, du har vel sett ett og annet du, Lavrans,» fristet Isrid. «Du som farer så langt innover —»
«Å – å,» Lavrans drog på det. «Kanhende – men ikke synes jeg en skal snakke om slikt. En får unne de folkene som har spilt seg freden inne i bygden, den fred de kan finne innpå fjellet, mener jeg. Enda så har jeg sett gule akrer og vakker slåtteng der hvor få folk vet om at det finnes daler – og flokker har jeg sett av bufe og smale, men om dem vet jeg ikke enten de hørte til mennesker eller andre —»
«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på setrene, men det er verre røvere i fjellet enn de.»
«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over luen. «Inni fjellet sør under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her – gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot meg som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide dem, lystet å berge seg en ku eller to —»
«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de ikke har lært lov eller kristendom, slik som disse illgjerningsmennene du unner så vel —»
«Synes du jeg unner dem så vel fordi om jeg unner dem litt bedre enn det verste,» sier Lavrans og smiler litt. «Men kom nu, så får vi se hva slags niste Ragnfrid har unt oss idag.» Han tok Kristin ved hånden og leide henne med seg. Og han bøyde seg ned over henne og sa sakte: «Jeg tenkte på de tre små brødrene dine, jeg Kristin-liten.»
De kiket inn i vardehytten, men der var kvalmt og luktet muldent. Kristin fikk se seg om et øyeblikk, men det var bare noen jordpaller langs veggene, en grue midt i gulvet og så tønner med tjære og knipper av tyripinner og never. Lavrans syntes de skulle spise ute, og litt nede i en bjerkeli fant de en vakker, grønn Slette.
De lesset av kløvhesten og strakte seg i gresset. Og det var meget og god mat i Ragnfrids skreppe – mykt brød og fin lefse, smør og ost, flesk og vindtørret renskjøtt, fet, kokt kubringe, to store kagger med tysk øl og en liten dunk mjød. Da gikk det fort med å skjære ut kjøtt og dele rundt, mens Halvdan, den eldste av mennene, slo ild – det var tryggere å ha varme enn være uten her i skogen.
Isrid og Arne rev lyng og fjellbjerk og kastet på bålet; det freste når ilden rev det friske grønne av kvistene så små hvite, brente fnugg fløy høyt på luens røde manke; røken hvirvlet fet og mørk mot den klare himmel. Kristin satt og så på; hun syntes det var som ilden var glad for den var ute og fri og fikk leke. Den var annerledes enn når den satt hjemme på åren og skulle trelle med å koke mat og lyse for dem i stuen.
Hun satt og lente seg inntil faren med en arm over hans kne; han gav henne så meget hun ville ha av alt det beste som var, og bød henne drikke alt hun orket av ølet og smake flittig på mjøden.
«Hun blir så rusende hun kan ikke gå ned til seteren,» sa Halvdan og lo, men Lavrans strøk om hennes runde kinner:
«Ja da er vi folk nok her som kan bære henne – hun har godt av det – drikk du og, Arne – dere som er i vokstren ennu, dere gjør Guds gaver godt og ingen men – gir søtt, rødt blod og god søvn, men vekker ikke galskap og uvett —»
Mennene drakk nu flittig og dypt, de og; Isrid lot seg heller ikke forsmå, og snart gikk stemmene deres og ildens bulder og hvin som en fjern larm for Kristins ører – hun tok til å bli tung i hodet. Hun sanset ennu at de frittet Lavrans og ville ha ham til å tale om hva han hadde fornummet av underlige ting på jaktferdene sine. Men han ville ikke si stort, og det tyktes henne være så trygt og godt – og så var hun så mett.
Faren satt med en leiv mykt byggbrød; han kløp småstykker mellom fingrene til de lignet hester, splittet små biter av sulet og satte skrevs over brødhestene; disse lot han ri bort over låret sitt og inn i munnen på Kristin. Men snart var hun så trett at hun orket hverken gape eller tygge – og så veltet hun overende på bakken og sov.
Da hun kom til seg igjen, lå hun varmt og mørkt i farens arm – han hadde svøpt sin kappe om dem begge. Kristin satte seg opp, strøk svetten av sitt ansikt og løste av seg luen så luften kunne få tørke hennes fuktige hår.
Det måtte være langt på dagen lidd, for solskinnet var ganske gult, og skyggene hadde strukket seg og falt mot sørøst nu. Det rørte seg ikke en vind mere, og mygg og fly summet og surret om flokken av sovende mennesker. Kristin satt murende stille, klorte sine myggbitte hender og så omkring seg – kollen over dem skinte hvit av mose og gul av lav i solbrannen, og reiset av værslått tømmer stod mot himmelen som et benskrangel av noe underlig dyr.
Hun tok til å bli ille tilmote – det var så rart å se dem sove alle sammen i det blotte og bare dagslys. Hendte det hun våknet hjemme om natten, så lå hun lunt og mørkt med moren på den ene siden og åkleet som var spent over veggstokkene, på den annen. Da visste hun at stuen var stengt med ljore og slå mot natten og været ute, og sovelydene kom fra mennesker som lå godt og trygt mellom skinn og puter. Men alle disse kroppene som lå vridd og vendt på bakken omkring den lille hvite og svarte askehaug, kunne godt være døde – de lå noen på magen og noen på ryggen med opptrukne knær, og de lydene som kom fra dem, skremte henne. Faren snorket tungt, men når Halvdan drog pusten, pep det og hvinte i nesen hans. Og Arne lå på siden med ansiktet gjemt ned mot armen og det blanke, lysebrune hår utbredt i lyngen; han lå så stille at Kristin ble redd han skulle være død. Hun måtte lute seg fremover og røre ved ham – da snudde han litt på seg i søvne.
Kristin kom plutselig til å tenke på om de kanskje hadde sovet over en natt og dette var neste dagen – da ble hun så forskrekket at hun rusket i faren, men han bare gryntet og sov videre. Kristin selv var tung i hodet ennu, men torde ikke legge seg til å sove. Så krøp hun hen til bålet og karret med en pinne – det glødet litt nedi ennu. Hun la på lyng og små kvister som hun rusket opp omkring seg, men hun våget ikke gå utenfor ringen av de sovende og finne store grener.
Da dundret det og drønnet i marken nær ved – hjertet sank i Kristin, og hun ble kald av angst. Da så hun en rød kropp mellom trærne, og Gullsveinen brøt frem mellom småbjerkene, stod der og så på henne med sine klare, lyse øyne. Hun ble så glad at hun for opp og løp mot hingsten. Der var den brune hesten Arne hadde ridd på, og kløvhesten og. Da kjente hun seg så god og trygg; hun gikk bort og klappet dem alle tre på lendene, men Gullsveinen bøyde hodet så hun kunne nå å kjæle den på kinnene, ruske i dens gulhvite lugg, og den snuste ned i hendene hennes med sin bløte mule.
Hestene lunket beitende nedover i bjerkelien, og Kristin ble gående med dem, for hun trodde ikke det hadde noen fare når hun holdt seg nær Gullsvein – han hadde tuktet bjørnen før han. Og blåbæren grodde så tett innover her, og barnet var tørst og hadde vond smak i munnen; øl lystet henne ikke riktig nu, men de søte, saftige bær var så gode som vin. Borte i en ur så hun bringebær også – da tok hun Gullsvein i manen og bad ham pent følge seg dit, og hingsten fulgte føyelig med den lille piken. Ettersom hun gikk lenger og lenger nedover lien, fulgte han når hun ropte på ham, og de andre to hestene fulgte etter Gullsvein.
Hun hørte en bekk som klunket og sildret etsteds nærved; da gikk hun etter lyden til hun fant den, og hun la seg utover på en stor stenhelle og tvettet sitt svette, myggstukne ansikt og hendene. Under helleren stod vannet i en stille, svart kulp, for midt imot steg en stenvegg rett opp bak noen små bjerker og vierbusker – det var det fineste speil, og Kristin lutet seg utover og så på seg selv i vannet, for hun ville se om det var som Isrid sa, at hun lignet sin far.
Hun smilte og nikket og bøyde seg frem, til hennes hår møtte det lyse håret om det runde og storøyde barneåsyn hun så i bekken.
Rundt omkring vokste det så ustyrtelig mange av de fine lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt etterhvert med gresstrå, til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned mot sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut, nu hun var smykket som en voksen mø der skal gå i dansen.
Hun helte seg over vannet og så sitt eget mørke billede stige opp fra bunnen og bli klarere, ettersom det kom henne imøte – da så hun i bekkens speil at det stod et menneske mellom bjerkene på hin siden og lutet seg mot henne. Brått rettet hun seg opp på kne og så ditover. Først syntes hun bare det var fjellveggen og trærne som klynget seg til dens fot. Men med ett ble hun var et ansikt mellom løvet – det stod en frue derover, med hvitt ansikt, brusende, lingult hår – de store, lysegrå øynene og de spilte, blekrøde nesebor minte om Gullsveinens. Hun var kledd i noe blankt løvgrønt, og grener og kvister skjulte henne opp til de brede bryster, som var fullsatte med spenner og blanke kjeder.
Kristin stirret på synet – da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.
Bak seg hørte hun Gullsvein vrinske høyt og skremt – hun snudde hodet – hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte oppover så jorden drønnet. De andre hestene fulgte – de tok rett opp i uren, så sten raste dundrende utfor, og grener og røtter brøtes og raslet.
Da skrek Kristin himmelhøyt. «Far,» skrek hun, «far!» Hun kom seg på føttene, løp oppover etter hestene og torde ikke se seg tilbake over skulderen, kløv oppover i uren, trådte i kjolekanten sin og skridde ned et stykke, klatret igjen og tok for seg med blødende hender, krøp på såre, forslåtte knær, ropte på Gullsveinen innimellom hun kalte på faren – mens svetten spratt ut over hele hennes kropp, rant som vann ned i øynene hennes, og hjertet dunket som om det ville slå seg sund mot brystkurven; angstens gråt klemte henne i strupen.
«Å far, å far!»
Da hørte hun hans stemme et sted over seg. Hun så han kom i lange byks nedigjennom uren – den lyse, solhvite ur; småbjerk og osp stod stille oppetter og blikket med små sølvblikt fra bladene – fjellien var så stille og så lys, men faren kom springende nedover og ropte hennes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.
«Sankta Maria!» Lavrans knelte ned ved datteren og tok henne inn til seg – han var blek og underlig om munnen, så Kristin ble enda reddere; det var som så hun først i hans åsyn hvor stor en fare hun hadde vært stedt i.
«Barn, barn,» – han løftet opp hennes blodige hender, så på dem, så kransen om hennes blottede hår og rørte ved den. «Hva er det – hvordan er du kommet hit, Kristin liten —»
«Jeg gikk med Gullsvein,» hulket hun inntil ham. «Jeg ble så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein —. Og så var det en som vinket til meg nede ved åen der —»
«Hvem vinket – var det en mann?»
«Nei, det var en frue – hun vinket med en krans av gull – jeg tror det var dvergmøen, far —»
«Jesus Kristus,» sa Lavrans sakte og slo kors over barnet og seg selv.
Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da løftet han henne opp og bar henne. Hun hang inntil hans hals og storgråt – kunne ikke stanse, alt han hysjet på henne.
Om litt møtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen da hun hørte hva som var hendt:
«Ja, dette har nok vært alvemøen – hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite —»
«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulle ikke snakke om slikt som vi gjorde her i skogen – en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.»
Han drog den gylne kjede frem under skjorten sin og hengte den og relikviekorset om Kristins hals, stakk det inn på hennes bare kropp.
«Men dere alle,» sa han, «må vokte vel på munnen deres, for dette må Ragnfrid aldri få spurt, at barnet har vært stedt i slik fare.»
Nu fikk de fatt på hestene som hadde løpt tilskogs, og gikk siden raskt ned til seterløkken hvor de andre hestene gikk. Alle satt da opp, og de red bortover til Jørundgårdsseter; det var ikke lange veien.
Solen var ved å gå ned da de kom dit; feet var i kveen; og Tordis og gjeterne holdt på å melke. Inne i selet stod grøten kokt til dem, for seterfolket hadde sett dem oppe ved varden før på dagen, så de var ventet.
Da først stilnet Kristins gråt. Hun satt på farens fang og spiste grøt og rømme av samme skje som han.
Lavrans skulle neste dag inn til et vann lenger inne på fjellet; der lå noen av hans gjetere med oksene. Kristin skulle fått følge med, men nu sa han hun fikk bli igjen i selet: – «og dere får passe på, både Tordis og Isrid, å holde døren stengt og ljoren lukket til vi kommer tilbake igjen, både for Kristins skyld og den vesle udøpte der i vuggen.»
Tordis var blitt så skremt at hun torde ikke bli heroppe med den lille, og hun var ennu utenfor kirkeveggen etter barselet sitt – helst ville hun fare ned og bli i bygden med det samme. Lavrans sa han syntes dette var rimelig; hun kunne bli med dem nedover neste kveld; han mente han kunne få en eldre enke, som tjente på Jørundgård, hitopp i hennes sted.
Tordis hadde bredt søtt, friskt fjellgress under skinnene i benken; det luktet så sterkt og godt, og Kristin sovnet nesten mens faren leste Fadervår og Ave Maria over henne.
«Ja, det skal bli en stund til jeg tar deg med ut i fjellet igjen,» sa Lavrans og klappet henne ved kinnet.
Kristin våknet opp med et sett:
«Far – får jeg ikke bli med deg sørover heller i høst, som du har lovet —»
